Slik fotograferer du smykker så de kan identifiseres

Lyset gjør mesteparten av jobben

Smykker er vanskelige å fotografere av én grunn: de er laget for å flytte lys rundt. Polert metall virker som et speil og en fasettert stein som en bunt små speil, så begge melder tilbake hva enn som finnes i rommet. Det du vil ha, er en stor, myk lyskilde, og den enkleste er et vindu på en overskyet dag, eller et vindu solen ikke skinner rett inn gjennom. Legg smykket på et bord ved siden av ruten, slik at lyset kommer fra siden i stedet for over skulderen din.

Unngå direkte sollys. Det er en liten, hard kilde: det brenner hvite hull i polert metall og gjør hver fasett til en utbrent stjerne uten opplysning i seg. Unngå blitsen av samme grunn, og den har en feil helt for seg selv – den sitter rett ved linsen, så den lyser opp smykket flatt og etterlater ett skarpt lysfelt midt i steinen, nøyaktig der detaljene er.

Bakgrunn, utsnitt og eksponering

Bruk en ensfarget bakgrunn i mellomtone: en grå kartong eller et sammenbrettet tøystykke uten mønster. Mellomtonen betyr noe, fordi telefonen måler lyset over hele bildeflaten. Legg en liten ring på en stor svart pute, og kameraet lysner alt for å kompensere, så metallet blir krittaktig og stempelet forsvinner i lys.

La deretter smykket fylle bildet. En ring som opptar en tidel av bildet, bærer en tidel av detaljene, så gå nærmere til smykket nesten berører kantene. Trykk på skjermen der det betyr noe, for å stille fokus, og dra så eksponeringen litt ned: et litt mørkt fotografi tar vare på formen på fasettene og teksturen i metallet, mens et lyst ødelegger begge deler, og ingenting henter tilbake det som er tatt opp som rent hvitt. Støtt albuene eller bruk selvutløseren, og tørk av linsen, for et fingeravtrykk på den legger en myk dis over alt.

Tørk av fettet, men ikke poler

Fett fra fingrene er den vanligste grunnen til at et fotografi ser tåkete ut, og en diamant trekker det til seg særlig godt. Noen sekunder med en tørr, myk og lofri klut tar mesteparten. For glatt gull eller platina fattet med diamanter er lunkent såpevann og en svært myk børste, skylt og tørket etterpå, helt trygt.

Det gjelder ikke alt. Hold vann og børster unna perler, opaler, turkis, smaragder, korall og alt som er limt eller lagt på folie, og unna forgylte arbeider, der skrubbing sliter belegget gjennom ved kantene. Bruk aldri et ultralydsbad hjemme med mindre du vet hva hver eneste stein er.

Og ikke poler. På et gammelt arbeid er patinaen i fordypningene og den myke graveringen vitnesbyrd om alder, og pussing fjerner begge deler sammen med et lag metall. Kan smykket være antikt eller arvet, så fotografer det nøyaktig slik det er.

Bildet av stempelet er det som er bryet verdt

Et preget merke er det sterkeste enkeltbeviset et fotografi kan bære, fordi det er en uttalelse fra en mester eller et kontrollsted og ikke en slutning ut fra utseendet. Se inni ringskinnen, på tungen eller undersiden av en lås, på stiften til en øredobb og på baklokket på en klokke.

To grep gjør merker lesbare. Det første er avstanden: slå på makromodus hvis telefonen har den, og gå bare så nær som linsen fortsatt klarer å stille skarpt. Nærmere enn det, og den leter forgjeves. Vil den ikke låse, så trekk deg tilbake og beskjær etterpå, for et skarpt utsnitt slår et uskarpt nærbilde.

Det andre er strykende lys. Et preget merke er en fordypning, ikke en trykt strek: lys forfra fyller den og flater den ut, mens lys som stryker over overflaten, kaster små skygger ned i hvert strøk og får merket til å tre fram. Vipp smykket mot vinduet, eller hold en liten lykt lavt og ute til siden, og ta flere vinkler. Fotografer merket i stedet for å skrive det av, for slitte tall blir lest feil, og tolkningen avhenger av de nøyaktige tegnene.

Ta steinen fra siden så vel som ovenfra

Nesten alle fotograferer en ring rett ovenfra, og det er den minst opplysende vinkelen som finnes: den viser omriss og fasettmønster og lite annet. Profilen viser det som veier tungt. Hvor dyp steinen er, som er halvparten av ethvert anslag over størrelsen. Rondisten, tykk eller tynn, matt eller polert. Om det finnes en kalett. Hvordan steinen sitter i fatningen, og om innfatningen er åpen eller lukket bak. En lukket bakside er verdt å merke seg: den er vanlig på eldre arbeider og på smykker med fargede steiner, men den kan også skjule en folie eller en svært flat sliping, og den er vanlig i motesmykker.

Fotografer baksiden og undersiden også, for det er der loddesømmer, reparasjoner, utskiftede klør og slitt belegg viser seg. På et halskjede er et eget bilde av låsen like mye verdt som et bilde av hele smykket.

Gi bildet en målestokk

Et fotografi har ingen iboende størrelse: en ring som fyller bildet, kan være en barnering eller en tung signetring. Siden et anslag over karatvekt bygges opp av målte dimensjoner, endrer målestokken tallene mer enn nesten noe annet du kan bidra med.

Den beste referansen er en millimeterlinjal lagt ved siden av steinen, i samme plan og skarp i samme bilde. Nest best er en mynt, navngitt i notatet ditt. Legg den inn som ett ekstra bilde, slik at de rene fotografiene forblir rene. Enda bedre er virkelige tall der du har dem: en ringstørrelse, den innvendige diameteren på en armring, eller en vekt i gram fra en vekt som viser tidels gram. En målt vekt gjør en smelteverdi om fra en gjetning til et regnestykke.

Sjekklisten

1. Tørk fingerfett av smykket med en tørr, myk klut, og tørk av linsen på telefonen.
2. Still opp ved et vindu med indirekte dagslys. Ingen direkte sol, ingen blits, ingen spotter i taket.
3. Legg ut en ensfarget bakgrunn i mellomtone uten mønster.
4. Ta hele smykket forfra, slik at det fyller bildet, og trykk for å stille skarpt.
5. Dra eksponeringen litt ned, så lysene på metallet beholder formen sin.
6. Ta et bilde til fra siden, med kameraet i høyde med bordet.
7. Ta et bilde av baksiden eller undersiden, med låsen hvis det finnes en.
8. Bytt til makro, finn stempelet, lys det opp fra en lav vinkel, og ta flere vinkler.
9. Ta ett bilde med en millimeterlinjal eller en navngitt mynt ved siden av smykket.
10. Se gjennom hvert fotografi på full zoom før du gir deg, og ta om igjen alt som er uskarpt.

Seks til ti bilder tatt på denne måten slår tretti tatt under en taklampe.

Hva gode fotografier endrer, og hva de ikke gjør

Gode fotografier flytter et resultat fra gjetning i retning av observasjon: et lesbart merke avgjør metallet og ofte land og periode, og en sidevinkel støtter et fornuftig anslag over størrelsen på steinen. Det de ikke kan, er å veie metallet, prøve finheten, se inn i en stein eller fastslå om en diamant vokste i bakken eller i et kammer – det krever en vekt, en gullsmed og et gemmologisk laboratorium. Carat vurderer fotografiene den får og lister opp det som mangler, som er den raskeste måten å lære hva du bør ta om igjen; hvordan en avlesning settes sammen er beskrevet for seg.