925, 800 og sølvmerkene som betyr noe

Tallet er en finhet, ikke et merkenavn

Tallet som er preget i et sølvarbeid, er en finhet i tusendeler: deler rent sølv per tusen deler legering. 925 betyr 925 deler av tusen, altså 92,5 prosent sølv etter vekt. De resterende 7,5 prosentene er som regel kobber, tilsatt fordi rent sølv alene er for mykt til å holde en form, et hengsel eller en steinfatning. Den standarden har et navn – sterling – og de fleste sølvsmykker som selges i Storbritannia, Irland og Nord-Amerika, er laget etter den.

Over sterling ligger 958, Britannia-sølv, en høyere og mykere standard som ble innført i England sent på sekstenhundretallet og fortsatt preges i dag. Under sterling ligger de kontinentale standardene. 800 og 830 dukker stadig opp på eldre tysk, østerriksk, italiensk, nederlandsk og skandinavisk arbeid. Begge er ekte sølv, med mer kobber i seg, noe som gjør dem hardere, litt varmere i tonen og raskere til å mørkne. 900 er myntsølv, finheten i gamle sølvmynter, og dukker opp på amerikansk bestikk fra attenhundretallet.

Et arbeid stemplet 800 er ikke et mislykket forsøk på sterling. Det er sølv laget etter en annen nasjonal standard, og der det ble laget, var den standarden den lovlige.

Merkene du oftest støter på

To forbehold som gjelder ordet og ikke tallet. Sterling skrevet fullt ut er en amerikansk skikk uten uavhengig prøving bak seg. Og et bart 925 uten andre merker kan preges av hvem som helst, hvor som helst, også i belagte varer, og derfor er merket et utgangspunkt og ikke et resultat.

Et britisk stempel og delene i det

Et arbeid som er prøvd i Storbritannia, bærer tre obligatoriske merker, preget av et kontrollsted etter at metallet faktisk er blitt prøvd.

1. Ansvarsmerket. Initialer i et formet skjold, registrert på firmaet som leverte inn arbeidet.
2. Finhetsmerket. Selve tallet – 925, 958, 800 – i en innramming der formen angir metallet.
3. Bymerket til kontrollstedet. Et leopardhode for London, et anker for Birmingham, en rose for Sheffield og en borg for Edinburgh. Glasgow, Chester, Exeter, Newcastle, York og Dublin dukker opp på eldre arbeider.

Ved siden av dem kan du finne den skridende løven, en løve som går med den ene forlabben løftet, og som er det tradisjonelle britiske symbolet for sterling. Britannia-sølv bruker i stedet en sittende Britannia-figur. Disse billedmerkene har vært valgfrie siden 1999, så fraværet av dem på et nyere arbeid betyr ingenting, mens nærværet på et eldre er et sterkt tegn på en skikkelig prøvd vare.

En årsbokstav – én bokstav i et skjold, der skrifttypen skifter for hver runde – har vært frivillig siden 1998. Der en er bevart, daterer den prøvingen til ett enkelt år. Der det ikke er noen, følger det ingenting av det.

Ordene som ikke inneholder sølv i det hele tatt

Flere kjente betegnelser dekker metall uten så mye som en flis av sølv i seg.

• EPNS – electroplated nickel silver. Et tynt elektrolytisk lag sølv over en bunn av nikkellegering. Belegget er sølv; varen er det ikke.
• Sølvplett – den samme ideen under et annet navn, av og til merket EP eller A1.
• Nikkelsølv, nysølv og alpakka, også skrevet alpacca – én legering av kobber, nikkel og sink under tre navn, kalt sølv bare på grunn av fargen.
• Tibetansk sølv og sølvfarget – markedsføringsbetegnelser uten definert sammensetning.

Plettet bordtøy bærer ofte en rekke små pregede symboler som ved første øyekast ligner et britisk stempel. Se etter delene et ekte har: initialer, et finhetstall, et bysymbol og som regel en løve. En rekke skjold med en krone, en blomst og en bokstav, men uten tall, er et mestermerke og ikke en prøving.

Å skille plett fra massivt uten laboratorium

Fire observasjoner, ingen av dem avgjørende alene, som til sammen som regel klarer opp i det.

Slitasje på de høye punktene. Belegget er tynnest der fingre og mansjetter tar bort: toppen av en ringskinne, kanten på en armring, de hevede delene av et siselert mønster, randen på en skje. Se under sterkt lys etter et mattere, varmere eller mer rosa metall som skinner gjennom, eller en mørkegrå flekk der nikkel er blottlagt. Massivt sølv slites tynnere de samme stedene uten å skifte farge.

Vekt. Sølv er tungt, og et sterlingarbeid kjennes tyngre i hånden enn den samme gjenstanden i plettet messing, stål eller sinklegering. Dette er en sammenligning, ikke en måling.

Lukt. Gni arbeidet raskt i noen sekunder og lukt på fingrene. Sølv er nesten luktfritt. Bunner av kobber og nikkel gir den skarpe myntaktige lukten av småpenger, og en sterk lukt er en grunn til å se nærmere på kantene.

En magnet. Sølv trekkes ikke mot en magnet i det hele tatt, så et drag betyr jernholdig metall: plettet stål, en låsfjær av stål eller en brosjenål av stål. At det ikke drar, beviser ingenting, for messing, nysølv og sinklegeringer er også umagnetiske.

Anløping er vitnesbyrd, ikke skade

Sølv reagerer med svovelforbindelser i lufta og danner sølvsulfid, en hinne som går fra halmgul via brun til svart. Det er en overflatevirkning, og den fjerner ingenting fra metallet. Arbeider som oppbevares sammen med ull, strikk eller avispapir, mørkner raskere, og det samme gjør alt som bæres mot huden i et varmt rom.

To ting følger av det. Et sølvfarget arbeid som aldri har anløpt etter år i en eske, fortjener et blikk til, selv om rodinert sølv, som er vanlig på moderne kjeder og fatninger, virkelig ikke anløper, og det gjør heller ikke rustfritt stål. Og lavere standarder oppfører seg annerledes: det ekstra kobberet i 800 og 830 mørkner raskere og kan legge igjen et grønnaktig spor på huden.

Svart i fordypningene i gravert eller siselert arbeid er ofte bevisst oksidering, lagt der for å gi mønsteret dybde. Et bad som fjerner ethvert spor av anløping, tar den med seg, og på et antikt arbeid finnes det ingen vei tilbake.

Et sølvfarget arbeid uten merke

Ustemplet betyr ikke uedelt metall. Britisk stempling er bare obligatorisk over 7,78 gram sølv, så lette øredobber, tynne kjeder, små charms og smale stabelringer selges helt lovlig uten merke. Mange land har aldri hatt en prøvingsordning, eldre arbeider er eldre enn loven som gjelder, en ringskinne som har fått endret størrelse kan ha mistet den stemplede delen, og pussing flater ut en grunn punsling. Det står mer i hva et manglende stempel betyr og ikke betyr.

Det som avgjør finheten, er en prøve på selve metallet. En prøve med syre og prøvestein skjærer gjennom ethvert belegg, til prisen av en liten ripe på et lite synlig sted. Røntgenfluorescens hos en gullsmed leser legeringen uten å sette merker i arbeidet, men ser bare de øverste mikrometrene og kan la seg lure av et tykt belegg.

Ut fra fotografier gjengir Carat det som faktisk er preget – 925 forblir 925 – tolker det deretter og markerer tegn på belegg som slitasje ved kantene og fargeskifte der bildene viser dem. Regn det som en måte å sortere en skuff i arbeider det er verdt å få prøvd, ved siden av kontrollene over og ikke i stedet for dem. Å lese gullstempler dekker det samme terrenget for de gule metallene.