Labdyrket eller naturlig? Hva et foto kan vise

Samme materiale, dyrket på to måter

En laboratoriedyrket diamant er en diamant. Det er karbon i det samme kubiske gitteret som en stein som krystalliserte i mantelen, med samme hardhet, samme brytningsindeks, samme dispersjon og samme varmeledningsevne. Den er ingen etterligning. Kubisk zirkonia og moissanitt er simulanter: andre materialer som låner utseendet. En labdyrket diamant låner ingenting, for den er tingen selv, dyrket i et kammer over uker i stedet for i berg over et tidsrom ingen klarer å se for seg.

Det ene faktumet styrer alt annet. Fordi de to er samme materiale, klarer ingen test som måler en egenskap ved materialet, å skille dem. Varmesonden hos gullsmeden godkjenner begge. Duggtesten – å puste på tavlen og se tåken lette – godkjenner begge. Å ripe glass viser bare at steinen er hardere enn glass, noe som gjelder diamant, moissanitt og safir i like stor grad. Vekt, tetthet, ild og brillians leses likt.

Hva et fotografi kan gjøre, og hva det ikke kan

Et fotografi er nyttig bevis for flere spørsmål og ikke noe bevis i det hele tatt for dette. Det kan ofte skille en diamant fra en simulant, fordi simulanter er et annet materiale og røper seg: moissanitt viser doblede fasettkanter sett gjennom kronen i riktig vinkel, kubisk zirkonia sprer lyset bredere og får avrundede fasettskjøter med tiden, glass viser bobler. De tegnene er satt opp i guiden vår om å skille en ekte diamant fra en simulant.

Det ingen fotografier fanger opp, er veksthistorien. Opprinnelsen står skrevet i hvordan krystallen vokste og hva den tok vare på underveis, og de trekkene ligger enten langt under skalaen til et fotografi eller er usynlige for synlig lys overhodet. Carat oppgir hver stein som naturlig, labdyrket, simulant, behandlet eller ukjent med resonnementet vedlagt, og der et fotografi ikke støtter noe bedre enn ukjent, er det det som bør stå.

HPHT og CVD: to måter å dyrke på

Laboratoriediamanter lages på to måter, og måten etterlater spor som et laboratorium kan lese.

Høyt trykk, høy temperatur (HPHT) gjenskaper forholdene i mantelen i en presse og dyrker en krystall fra karbon løst i et smeltet metallisk flussmiddel. Steiner dyrket slik holder av og til på bitte små metalliske inneslutninger fra flussmiddelet, som nå og da får en stein til å reagere svakt på en kraftig magnet, og fargen kan ligge i blokkformede vekstsektorer i stedet for i båndene man ser i naturlige steiner.

Kjemisk dampavsetning (CVD) dyrker krystallen lagvis fra en karbonholdig gass på en flat kimplate, noe som kan etterlate fine striper og spenninger som ligger samme vei. CVD-materiale er ofte brunaktig slik det vokser, og mye av det blir etterbehandlet for å fjerne skjæret, rutinemessig med en HPHT-gløding. Det vil en laboratorierapport nevne.

Ingenting av dette vises på et fotografi. Inneslutningene er mikroskopiske, spenningene krever polarisert lys, og sektorstrukturen viser seg bare under dypt ultrafiolett lys. Å vite det forklarer hvorfor et laboratorium kan svare på spørsmålet, ikke hvordan du selv skulle klare det.

Graveringen på rondisten

Snarveien i praksis er rondisten, det smale båndet rundt det bredeste stedet på steinen. De fleste laboratoriegraderte steiner bærer en lasergravering der: et rapportnummer, og for labdyrket materiale som regel ordene lab grown eller en forkortelse, siden de store graderingslaboratoriene krever at opprinnelsen oppgis. Den er mikroskopisk, men lesbar med en 10x lupe.

Hold lupen tett inntil øyet og før steinen opp til den, med et skarpt lys ute til den ene siden i stedet for bak deg, og drei steinen sakte en hel runde mens du følger rondisten. Klørne dekker en del av den, så graveringen kan være skjult.

To advarsler. En gravering er en opplysning, ikke et bevis: bruk den ved å taste rapportnummeret inn i nettoppslaget til laboratoriet som utstedte den, og kontrollere at vekt, mål og graderinger stemmer med steinen du har foran deg. Og at det ikke finnes noen gravering, beviser ingenting. Eldre steiner, omslipte steiner og steiner som aldri er levert inn til gradering, har ingen i det hele tatt.

Hva som faktisk avgjør det

Å skille labdyrket fra naturlig er rutinearbeid på et laboratorium, og det kan ikke gjøres noe annet sted. Instrumentene gjør tre ting:

• Fluorescensavbildning i dypt ultrafiolett lys. Under kortbølget ultrafiolett lys tennes veksstrukturen i steinen – konsentriske soner i naturlige steiner, sektor- eller lagstruktur i dyrkede – og ettergløden er også ulik.
• Spektroskopi. Fotoluminescens ved svært lav temperatur avslører defektsentre der forekomsten og forholdet mellom dem peker på hvordan krystallen vokste, og om den er behandlet. Infrarød spektroskopi sorterer steiner etter nitrogeninnhold i typer, der noen er vanlige i naturen og sjeldne i laboratoriet.
• Forstørrelse. Metalliske flussinneslutninger, rester av kimplaten og naturlige mineralinneslutninger forteller hver sin historie ved 10x og oppover.

Handlere bruker screeningapparater som raskt sorterer i fri og henvist. En henvisning er ingen dom; den betyr at steinen må gjennom full testing. Det endelige svaret er en rapport fra et anerkjent gemmologisk laboratorium, og for en stein av reell verdi er det den rapporten en kjøper, en takstmann eller et forsikringsselskap vil be om å få se.

Hvorfor bruktverdien på labdyrkede steiner er så svak

De to steinene er samme materiale, men ikke samme formuesgode, og grunnen er tilbudet. Naturlig tilbud kommer fra et begrenset antall gruver etter en plan ingen styrer. Tilbudet av labdyrkede steiner er et produksjonsspørsmål: flere reaktorer, mer produksjon. Produksjonskostnadene har falt bratt etter hvert som kapasiteten har vokst, og butikkprisene har fulgt etter nedover år etter år.

Det får en kontant følge for bruktsalget. En bruktkjøper priser mot hva en tilsvarende ny stein koster i dag, ikke mot hva du betalte, og dagens tilsvarende er billigere enn fjorårets. En labdyrket diamant kjøpt for noen år siden får som regel bare igjen en liten brøkdel av kjøpesummen, og mange forhandlere nekter å kjøpe dem i det hele tatt, bortsett fra mot innbytte.

Naturlige diamanter er heller ingen sparekonto: butikkprisen inneholder fortjenesten til forhandleren, og avstanden mellom butikkpris og tilbud fra en forhandler er stor. Forskjellen er at bruktverdien på naturlige steiner er forankret i et tilbud ingen kan utvide etter eget ønske. Fatningen er upåvirket, siden metallet beholder smelteverdien uansett hva som sitter i det, og det er en av grunnene til at et smykke bør verdsettes i tre markeder.

Hva du bør spørre om, og hva en app kan bidra med

Skal du kjøpe, gjør fire spørsmål mesteparten av jobben. Finnes det en rapport, og fra hvilket laboratorium. Hva er rapportnummeret, slik at du kan slå det opp før du betaler. Er steinen gravert. Og står opprinnelsen skriftlig på kvitteringen, for det er den du ville støttet deg på hvis det senere viste seg å være feil.

Eier du smykket allerede og har ingen papirer, så les stempelet og enhver gravering, be en gullsmed bekrefte at steinen er diamant og ikke en simulant, og send den til et laboratorium hvis spørsmålet om opprinnelse har penger i seg. En avlesning fra Carat kan si deg hva smykket er, hva merkene sier, hvordan steinen er slipt og fattet, og hvor bevisene tar slutt – og den navngir testen som ville avgjort resten. Det er et utgangspunkt for den samtalen, ikke en erstatning for den.