Ekte, kulturperler eller plast? Å prøve et perlekjede

Tre kategorier, og bare én er falsk

Perler deler seg i tre, og den midterste kategorien skaper mesteparten av forvirringen.

• Naturperler ble dannet i et vilt bløtdyr uten menneskelig innblanding. De er sjeldne, nesten alltid antikke, og de fleste av dem som er i omløp, ble trædd på tråd for generasjoner siden.
• Kulturperler vokste inne i et levende bløtdyr som bevisst ble podet med en kjerne av skall eller et stykke kappevev, og deretter lagt i vannet i måneder eller år. Bløtdyret la perlemor rundt det innsatte akkurat som det ville gjort rundt et naturlig fremmedlegeme. En kulturperle er en ekte perle, og å kalle den falsk er rett og slett feil.
• Imitasjonsperler er kuler av glass, plast eller skall dekket av en perlemorsaktig lakk. Ingenting levende har vært innblandet.

Nesten hver eneste perle som selges i dag, er en kulturperle. Så det praktiske spørsmålet de fleste står med, er ikke natur mot kultur – det er perlemor mot lakk.

Tanntesten, og hva den forteller deg

Perlemor er bygd opp av overlappende plater av aragonitt lagt i mikroskopisk tynne lag. Trukket forsiktig langs bitekanten på en fortann kjennes den strukturen svakt ru eller sandet. En kule av glass eller plast under glatt lakk kjennes glatt, som en polert knapp.

Gjør det lett, på dine egne perler, med kanten av tannen og ikke flaten, og tørk av perlen etterpå. Å gni to perler mot hverandre gir den samme opplysningen.

Grensene betyr noe. De bedre imitasjonene lages med et ruere belegg nettopp for å slå denne testen, og en kraftig polert kulturperle med svært fin overflate kan kjennes nesten glatt. Den tier dessuten om spørsmålet folk tror de stiller, for natur- og kulturperler er begge perlemor og kjennes begge ru. Regn en glatt perle som en grunn til å gripe lupen, og en ru som oppmuntring og ikke som bevis.

Borehullet er det ærligste stedet på en perle

En 10x lupe og et skarpt lys ved borehullet gjør mer enn alle andre hjemmetester til sammen.

På en kulturperle med kjerne kan du ofte se oppbygningen i snitt: et gjennomskinnelig lag perlemor over en krittaktig hvit kjerne, med en fin, mørkere strek mellom dem. Tykkelsen på det laget er det største kvalitetsspørsmålet ved perlen, for et tynt lag slites gjennom ved hullet og langs sidene i kjedet.

På en imitasjon oppfører belegget seg som maling, fordi det er maling. Se etter en frynsete eller flassende kant ved hullet, et sted der belegget har løftet seg og viser hvit plast eller klart glass under, og hull som ser avrundede eller litt smeltede ut i stedet for rent borede. Farge viser seg ofte her også, samlet i åpningen.

Se langs hele kjedet også. Der perler har gnidd mot hverandre i årevis, viser en imitasjon bar kjerne, og en ekte perle viser tynnslitt perlemor.

Overflate, overtone og orient

Perler vokser, så de er aldri helt like. På et ekte kjede finner du svake riller, små skjønnhetsfeil, nålestikkfine groper og bitte små forskjeller i form og diameter fra perle til perle. Et maskinlaget kjede er identisk kule for kule, og nettopp den fullkommenheten er tegnet.

To ord er verdt å kjenne. Overtone er den svake sekundærfargen som svever over grunnfargen – rosa, sølv eller grønn over krem – og som er lettest å se ved kanten av en perle i diffust dagslys. Orient er det skiftende fargespillet som oppstår når lys brytes gjennom mange lag perlemor, og det flytter seg når du dreier perlen. Begge kommer av den lagdelte strukturen, og en lakkert kule makter bare en flat, jevn glans som ligger på overflaten og blir liggende.

Vekt, temperatur og det du aldri skal prøve

To raske kontroller, med grensene sine vedlagt. En imitasjon med glasskjerne er merkbart tyngre enn en perlemorsperle med samme diameter, og en av plast er merkbart lettere, så et kjede som kjennes galt i hånden, er verdt å se nærmere på. Og ekte perler kjennes kjølige ved første berøring og varmes langsomt mot huden, mens plast allerede holder romtemperatur. Glass er også kjølig, så temperaturen skiller plast fra perle og ikke imitasjon fra ekte.

Det du aldri skal gjøre: ingen flamme, ingen kniv, ingen syre, ingen klorin, ingen ultralydsbad og ingen sølvbad. Perlemor er mykt, rundt Mohs 2,5 til 4, det holdes sammen av et organisk bindemiddel, og det løses opp i syre. Hver eneste ødeleggende test som beskrives på nettet, ødelegger nettopp det du prøvde å bestemme. Perler er trædd på silke, som parfyme, hårspray og svette bryter ned jevnt og trutt, så de tas på sist og av først.

Akoya, ferskvann, South Sea og Tahiti

Kulturperler kommer fra ulike bløtdyr i ulike farvann, og typen bestemmer både utseendet og prisen.

• Akoya – saltvann, oppdrettet i Japan og Kina, vanligvis 6 til 9 millimeter, svært runde og skarpt reflekterende, hvite eller kremfargede med en rosa eller sølvfarget overtone. Podet med kjerne, så laget av perlemor er forholdsvis tynt.
• Ferskvannsperler – oppdrettet i muslinger, i all hovedsak i Kina, som regel vokst fra kappevev alene og derfor massivt perlemor. Et bredere spenn i form og i naturlig farge, blant annet fersken og lavendel.
• South Sea – de største, rundt 9 til 16 millimeter, fra Australia, Indonesia og Filippinene, i hvitt, sølv eller en naturlig gyllen gul, med tykt perlemor og en myk satengglans.
• Tahitiperler – naturlig mørke perler fra Fransk Polynesia, i grått, grønt, aubergine og de blandede tonene som kalles påfugl.

Fargede ferskvannsperler selges stadig vekk som mørke perler. Naturlig mørk farge er ujevn og sammensatt over én enkelt perle, mens fargestoff ser flatt ut og samler seg ved borehullet.

Les kjedet, ikke bare perlene

Knuter mellom perlene er et kvalitetstegn og ikke en pynt. En knute hindrer perlene i å slite mot hverandre og gjør at en røket tråd koster én perle i stedet for femti. Gode kjeder er knyttet mellom hver perle, med hver knute stram inntil borehullet. Billige imitasjonskjeder er ofte uten knuter, selv om noen er knyttet nettopp for å se riktige ut.

Låsen er også bevis. Et kjede av gode kulturperler ender nesten alltid i en lås av gull eller sølv, ofte stemplet, for ingen avslutter et seriøst kjede i forgylt uedelt metall. Fotografer låsen fra begge sider, slik guiden vår om å fotografere smykker beskriver.

Silke tøyer seg og blir skitten. Et kjede som brukes ofte, tres normalt om hvert eller annethvert år, og et der tråden henger synlig, bør ikke brukes før det er gjort.

Hva som faktisk ville avgjort det

En imitasjon kan som regel bestemmes på et minutt av enhver gullsmed med en lupe. Natur mot kultur er en annen sak, og det finnes ett pålitelig svar: røntgenopptak på et gemmologisk laboratorium. Bildet viser den indre strukturen – en massiv kjerne under et skall av perlemor i det ene tilfellet, konsentriske vekstringer rundt et bitte lite midtpunkt i det andre – og ingenting som er synlig utenfra, røper det. Laboratorier som GIA bruker også røntgenfluorescens til å skille ferskvanns- fra saltvannsmateriale, og spektroskopi til å avdekke farging.

Ut fra et fotografi kan Carat bestemme et kjede som perler, oppgi type, form, glans og stand som observasjoner, og markere en dekket kule der bildene viser at belegget svikter. Det den gir, er et anslag, og på spørsmålet natur eller kultur er det ærlige svaret ut fra et bilde ukjent. Kan et kjede være naturperler – arvet, udokumentert, uvanlig fint – er laboratorierapporten pengene verdt.